Jeg, jeg, jeg – jeg – og jeg.

Jeg leser noe i en papiravis. Det er et utdrag fra en bok. Det er på nynorsk. Jeg blir Eg, men jeg leser det likevel. En tidligere prest forteller om noe han har mistet: en kone, noen barn og Gud. Først plager det meg at han er så selvmedlidende. Etter hvert skriver han noe interessant om historien om Job. Såpass interessant at jeg får lyst til å lese mer.

Jeg leser på do. En elektronisk avis. Artikler om kjendiser. Tre amerikanske brødre, kjent på 90-tallet, skal (kanskje) få sin egen tv-serie. Dette er mulig fordi det angivelig foregår en “90’s revival” for tiden. Jeg savner plutselig sommeren 1993 (som jeg har gjort før).

Jeg dusjer. For å komme til alle steder må man være akrobat. Jeg gjør en bevegelse som kan minne om et forsøk på å spille luftgitar. Det får meg til å tenke på en scene i filmen Mrs Doubtfire, der Robin Williams spiller luftgitar på en kost. Så tenker jeg på Robin Williams, at han er død, at tiden bare går, og at jeg egentlig likte den filmen. Kanskje jeg skal se den på nytt etter hvert, en dag jeg får tid. Jeg har glemt hele luftgitar-bevegelsen som fikk meg til å tenke på filmen og lurer derfor på hvorfor jeg tenker på filmen. Så kommer jeg på artikkelen jeg nettopp leste (på do), om brødrene. En av brødrene spiller sønnen i Mrs Doubtfire. Eller er det tematikken fra artikkelen jeg leste om Eg-personen som har mistet sin kone og sine barn (i skilsmisse) som får meg til å tenke på Mrs Doubtfire?

Jeg lagrer.

Jeg publiserer.

Blogglistenhits