Et hundeliv

 

Det er deilig å være hund, sier han som er fem år og derfor bare er et barn. Deilig å være hund, fordi man kan ligge på magen. De kan jo ikke ligge på ryggen, da kommer halen i veien. Dessuten er det varmekabler i gulvet. Tenk så deilig å ligge på magen på det varme gulvet, da.

Hvor gammel er egentlig hunden, spør han meg. Ni år, svarer jeg. Han ser på meg som at han ikke kan tro det. Jeg forklarer at en hund på ni år er en voksen og gammel hund. Når jeg blir ni, sier fem-åringen, da er jeg vel fremdeles et barn. Det bekreftes.

Har hunden familie, spør han. Nei, begge foreldrene er døde. Men er han ikke pappa da? Nei, han har ingen barn. Det er vi som er familien hans. Skal han snart dø, spør barnet meg. Ikke ennå, men om noen år, kanskje. Han blir trist og sprekker litt i stemmen. Jeg kommer til å bli lei meg når han dør, sier han. Jeg klarer ikke å svare.

Deilig å være hund, tenker jeg, før jeg betjener vaskemaskin, tørketrommel og oppvaskmaskin. Så må hunden bæsje.

Blogglistenhits

New York, 2004

Du vet, jeg var i New York i 2004. Tok en tur innom Virgin MegastoreTimes Square. Kjøpte et album av Goo Goo Dolls av alle ting. Dro rett tilbake på hotellet, lyttet på en gammel discman i sengen. Alene.

Å være alene i New York er bedre enn å være alene.

Du vet, jeg gikk forbi Ground Zero, og følte egentlig ingenting. Så dro jeg på kino. De viste den første filmen i Gus van Sant sin dødstrilogi, Gerry. Den varte og den varte, men det var deilig. På vei tilbake til hotellet, tenkte jeg bare på alt jeg ikke visste om fremtiden. Jeg ble redd fordi fremtiden virket så blank og uendelig langt fremme.

Noen år senere var jeg tilbake i New York med en venn. Vi kjørte fra flyplassen og inn på Manhattan. Det var umulig å finne frem i alle de enveis-kjørte gatene. Sett fra oven er det alltid så oversiktlig og greit.

Å være albatross over New York må være deilig.

Blogglistenhits

Jeg, jeg, jeg – jeg – og jeg.

Jeg leser noe i en papiravis. Det er et utdrag fra en bok. Det er på nynorsk. Jeg blir Eg, men jeg leser det likevel. En tidligere prest forteller om noe han har mistet: en kone, noen barn og Gud. Først plager det meg at han er så selvmedlidende. Etter hvert skriver han noe interessant om historien om Job. Såpass interessant at jeg får lyst til å lese mer.

Jeg leser på do. En elektronisk avis. Artikler om kjendiser. Tre amerikanske brødre, kjent på 90-tallet, skal (kanskje) få sin egen tv-serie. Dette er mulig fordi det angivelig foregår en “90’s revival” for tiden. Jeg savner plutselig sommeren 1993 (som jeg har gjort før).

Jeg dusjer. For å komme til alle steder må man være akrobat. Jeg gjør en bevegelse som kan minne om et forsøk på å spille luftgitar. Det får meg til å tenke på en scene i filmen Mrs Doubtfire, der Robin Williams spiller luftgitar på en kost. Så tenker jeg på Robin Williams, at han er død, at tiden bare går, og at jeg egentlig likte den filmen. Kanskje jeg skal se den på nytt etter hvert, en dag jeg får tid. Jeg har glemt hele luftgitar-bevegelsen som fikk meg til å tenke på filmen og lurer derfor på hvorfor jeg tenker på filmen. Så kommer jeg på artikkelen jeg nettopp leste (på do), om brødrene. En av brødrene spiller sønnen i Mrs Doubtfire. Eller er det tematikken fra artikkelen jeg leste om Eg-personen som har mistet sin kone og sine barn (i skilsmisse) som får meg til å tenke på Mrs Doubtfire?

Jeg lagrer.

Jeg publiserer.

Blogglistenhits